MMM. Det er søndag og jeg får lyst til å bryte ut i et langt og megetsigende “aaaahhhh.. det er søndag og tid for kaffe og kontemplasjon.!” Så la oss begynne før lyset fra langt borte opphører å glinseglanse over/gjennom dalen og fjorden og ikke minst ned på gata og inn gjennom vinduet, opp langs veggene og på sofaputene. Bling bling. Jeg digrerer, mister balanse og fokus. Hvordan kan dette opprettes på noen annen måte en ved å fortsette i omtrent samme tempo i samme retning i den nødvendige tro at momentum vil gjenfinnes et sted der borte? Vet ikke. Poenget er, nemlig, at vi bedriver en umulighetsjam rundt om det usigelige. Dette kunne vært noe annet enn en kilde til endeløs og fruktbar refleksjon og glede hvis målet var å lire fra seg den ene enkelte tonen hvis vibrasjoner brakte forløsningen til de forvirrede og forpinte sinn. Nettopp. Nothing for a man to do than sit around and think. Liksom.



Tilbake til saken. Tegningen og den avbildede saken (eller skal vi kalle det situasjonen?). Jeg merker at det presser på i mageregionen nå. Jeg tolker det dithen at dette er et signal om et indre ønske om frihet. Kanskje et symptom på en sykdom, men uansett frarevet sin opprinnelige slik-het ved den umiddelbare navngivningen, kategoriseringen og skjematiseringen: Det behagelig ordnede og fullendte svaret er tilsynelatende en mer attraktiv løsning enn direkte uoverførbar sannhet uten søken. :P, B), BP. Dette betyr at re-volusjonen er iscenesatt. Bli med meg. Jeg vil frigjøre oss fra kontekst og billedramme. Ved dette vil vi kunne fokusere fritt og uhindret i konstant lykkerus, uavhengig av hvilkens lykkebegrep vi opererer med.

Jeg klarer ikke dette på egenhånd. Jeg er dypt forvirret

Først/Etterpå

Først kunne det se ut som varmen steg og det hadde blitt tatt seg vann over hodet, men børen var ikke så tung å bære at det ikke kunne beherskes bortover gulvet som knirket. Oppover etasjene tok vi ibruk et tau, et tau. Blodige hender ble beskyttet av blodige hansker og blodet som stivnet på hanskene festet seg på tauet for å bli der noen årtier til det ble brent på et bål, og når det hadde skjedd kunne vi ikke påstå at det fortsatt var tau med blod på, det vi så.

Velkommnen

Ja, la for all del dette være en gladsak, sa kvinnen som gikk hastig forbi der jeg skriblet i blokka på busstasjonsbenken. Jeg trykket glatt på knappen for de som har billett og gikk i stolthet og satte meg på et vindussete i kjøreretningen. Det gikk ikke mange sekundene før jeg kunne legge merke til varmen som bredde om seg og dyttet stivfrossetheten ut av tærne og nesa. Jeg kunne kalle meg selv heldig og priveligert, minnet jeg meg selv på og begynte å dagdrømme om hvaslags mat jeg ville underholdes med når jeg om ikke lenge skulle tre inn i et annet varmt rom etter nok et kort opphold i den friske, men dødelige kulden som omgir de varme lungene av kjærlighet, isolasjon og elektrisk oppvarming. Det ble egg og avokado. Jeg er glad i det.